En student i Angola!

Etter oppfordring tenkte jeg jeg skulle skrive et aldri så lite innlegg her i bloggen om mine inntrykk som student på feltarbeid i Angola.
 
Som en del av min masteroppgave i geografi reiste jeg 2.juli til Luanda for fem uker som forskerspire. Som medlem av Norsk Folkehjelp hadde jeg kjempeflaks og fikk låne leiligheten til organisasjonens stedlige representant Åge Skagestad mens han var på sommerferie, noe som var alfa og omega for at jeg i det hele tatt skulle ha muligheten til å gjennomføre feltarbeidet som planlagt. Førsteinntrykket av Luanda var positivt. Byen syntes å være renere, mer oversiktelig og mer moderne enn Kampala som jeg også har erfaring fra. Etter hvert viste det seg imidlertid at dette var et litt for enkelt bilde. Mens deler av Luanda er svært moderne og velstående, finnes enorme slumområder hvor levekårene er alt annet enn enkle. Disse kontrastene mellom rik og fattig er de mest slående jeg noensinne har sett, og vitner om at mye gjenstår i landet som er blitt kalt ”verdens rikeste
fattige land”. 

 
Dessverre snakker jeg ikke portugisisk, noe som ville gjort livet som student i Angola betydelig lettere. Stort sett gikk det greit med en blanding av portugisiske fraser, engelsk og tegnsprog, skjønt det var flere tilfeller av utrolig lite fantasi/vilje til å forstå som tok på for en ung stakkar. Blant annet brukte jeg flere minutter med spørsmål som ”Internet cafe? Cybercafe? Internet?” før vedkommende jeg spurte forsto hva jeg mente: ”Ahhhh! Cafe de internet!!”. Ellers brukte jeg, til å være vestlig, unormalt mye tid på å spasere rundt i byen. Det var ikke alltid like lett å finne frem til hvor man skulle uten portugisisk, og det hjalp ikke at folk uansett svarte noe når man spurte om veien – uavhengig av om de visste hvor jeg egentlig skulle.
 
Trafikken i Luanda fortjener et eget avsnitt. Aldri før har jeg sett maken til kaos. Man kan lett bruke en time på å kjøre et strekk som ville tatt 15 minutter å gå, så trikset er visst aldri å bevege seg ut i bil uten selskap eller en god bok. Luanda har om lag ti ganger så mange innbyggere som byen er dimensjonert for, og de økte pengestrømmene inn i landet har ført til motorisering av samfunnet av en annen verden. Myndighetene subsidierer etter sigende bensinen her, slik at prisen blir om lag to norske kroner pr liter. Da sitter man lett igjen med en følelse av at det er om lag åtteogførti bensinslukende kjempebiler pr kvadratmeter, noe som i lengden kan påføre en både mavesår, kusma, koldbrann og skjørbuk. Helt sant. Mengder av forlatte biler langs veiene og mangel på fungerende kollektivtransport hjelper heller ikke på helhetsinntrykket – dominert av kaos og kork. Langs veiene var det parkerte biler på begge sider – gjerne to i bredden på den ene siden. Som nordmann blir man litt
overveldet av den slags.
 
Er du glad i kø, er Angola landet å besøke! Angola er rett og slett enhver køentusiasts våte drøm. Særlig immigasjonskontoret gir mersmak for oss som setter pris på en god kø. Alt i alt brukte jeg vel ti timer på kontoret fordelt utover flere dager. De fleste av mine forsøk på å få utvidet visumet mitt endte i forferdelse og kapitulasjon etter noen timers stillstand. På vei hjem fikk jeg æren av å delta i noe som dessverre ikke kan forklares som annet enn en ekstremistisk og ytterliggående kø – vi snakker kø som kunstform. For å komme meg hjem fra sjøsiden av byen, en tur man greit kan gå på 10-15 minutter presterte vi å bruke to timer i bilkø. Heldigvis hørte slike historier til sjeldenhetene.
 
Borgerkrigens ødeleggelser er fremdeles fremtredende, og selv om mye er i ferd med å repareres, gjenstår fremdeles mye. Det er utrolig å tenke på at et land som før krigen hadde en enorm jordbrukssektor, og som har de beste naturforutsetninger for storstilt jordbruksproduksjon nå produserer omtrent nada utover øl. Selv loffen min var importert fra Brasil! Dette bidrar også til at Angola er overraskende dyrt. Som nordmann er man ikke vant til å la seg sjokkere over prisnivå på noe som helst, men Angola overrasket på mange felt. Særlig hoteller og restauranter er borti natten dyrt, dels på grunn av manglende kapasitet og delvis på grunn av oljeselskaper som booker hele avdelinger på hotellene flere måneder i forveien, i tilfelle de får bruk for rommene. Det er en ond sirkel av herkuliske dimensjoner. Forhåpentligvis vil hotellutbyggingen som pågår i forbindelse med African Cup of Nations 2010 hjelpe litt på situasjonen.
 
Nå merker jeg at jeg har fokusert vel mye på negative ting, så jeg tenkte jeg skulle avslutte med å si at Angola er et fantastisk sted å besøke. Men småirriterende ting a la ovennevnte blir som regel bedre historier! Angola har enormt mye å tilby – flotte mennesker, vakker natur, spennende kultur og historie. Jeg hadde et utrolig spennendeopphold! Takk til Anna, Euzinio, Marie og alle andre som tok varmt i
mot meg!

/Bjørn Erik Løken

Recommended Posts